Pasienter i hjemmetjenestene får hjelp til å klare mer selv

Aasegg og ergoterapeutkollega Stine Skolmli jobber med hverdagsmestring. Det er en tverrfaglig satsing som er et samarbeid mellom fysioterapitjenesten, ergoterapitjenesten og alle hjemmetjenestesonene i kommunen. Sammen med pasienten kartlegger de hva den enkelte trenger for å klare seg sjøl i eget hjem. Det kan være hjelpemidler av ulikt slag, tilbud om trening etc. Ved å fokusere på mestring og forebygging er målet å opprettholde funksjon lengst mulig og dermed utsette behovet for helsetjenester. Dette er en viktig strategi i Trondheim kommune for å møte utfordringene på helse- og velferdsområdet med stadig flere eldre.   

- For å sikre bærekraftige helse- og velferdstjenester i framtida er vi avhengig av at innbyggerne i enda større grad tar ansvar for egen helse. Kommunen må prioritere de som har størst behov for hjelp. Derfor må vi bl.a. legge til rette for at innbyggerne i størst mulig grad kan klare seg selv og bo hjemme så lenge som mulig, sier kommunalsjef Laura Steinsli. 

Prosjekt med støttestrømpeforløp

Et konkret eksempel på hverdagsmestring er støttestrømpeprosjektet. Veldig mange som mottar tjenester fra hjemmetjenestene har vedtak om å få hjelp til å ta av og på støttestrømper. Etter inspirasjon fra Bergen kommune så prosjektet på hvem av pasientene i Bergheim sone som kanskje kunne klare dette selv. Etter litt veiledning og oppmuntring ble fire av fem pasienter selvhjulpne. Siden er støttestrømpeforløp innført i hele hjemmetjenesten i Trondheim kommune. Så langt er 25 pasienter blitt helt eller delvis selvstendige. Noen klarer det helt sjøl, mens andre har fått hjelpemidler for å gjøre jobben lettere. 

Stort potensiale 

Ved at 25 pasienter kan mestre dette uten bistand fra helsepersonell har prosjektet beregna  at hjemmetjenestene har “spart” 18 500 besøk i ett år.

- Dette viser bare at det er mye å hente med å jobbe på denne måten. Det gir mestringsfølelse hos den enkelte, og hjemmetjenestene kan bruke ressursene på de som trenger mer omfattende hjelp, sier Aasegg.

De nevner også andre eksempler:

En pasient hadde hjemmetjenesten innom flere ganger om dagen for å få hjelp til å dryppe øyedråper. Da var det kun et hjelpemiddel som skulle til for at hen klarte det selv.  

En annen pasient fikk hjelp og veiledning slik at hen kunne sette i høreapparat sjøl. 

Tverrfaglige team 

Alle hjemmetjenestene i kommunen har tilknytta en fast ergo- og fysioterapeut. De drar på besøk hos pasienten sammen med primærkontakten i hjemmetjenesten og kartlegger problemområder og hva som er viktig for den enkelte. Pårørende blir også inkludert og tatt med i dialogen. Sammen vurderer de hva som trengs av tiltak og tjenester. Det er viktig å komme inn så tidlig som mulig og helst før “godstolen” blir alt for god.

En annen viktig brikke i den tverrfaglige tilnærminga i hjemmetjenestene er fagutvikleren.

- Jobben min er å fremme tankesettet, spre kunnskap og sørge for at vi bruker fagkompetansen riktig, sier Karin Sørløkken, sykepleier og fagutvikler ved Bergheim hjemmetjeneste. 

Ingen skal miste tryggheten

En erfaring de har gjort gjennom støttestrømpeprosjektet, er at noen av brukerne er redde for å miste et kontaktpunkt i hverdagen hvis ikke hjemmetjenesten kommer innom.   

- Vi ser at den jevnlige kontakten med hjemmetjenesten er viktig for mange og innebærer trygghet. I flere tilfeller kan vi gjennom kartlegginga finne ut at noen av kommunens aktivitetstilbud eller andre tiltak, som hjelpemidler, gruppetrening eller tilbud fra frivillige, kan passe bedre. Det er viktig for oss at pasientene ikke opplever ensomhet eller utrygghet, men mestring og deltakelse, sier Aasegg.  

Teamene ser på hvem som har motivasjon og potensiale til å klare hverdagsaktivitetene selv.

- I alt for stor grad har vedtak om tjenester blitt gjort uten at vi har evaluert og spurt oss selv om vi faktisk gir mer hjelp enn nødvendig. Kanskje kan innbyggeren klare dette selv med litt hjelp og veiledning fra oss? Ved å jobbe tverrfaglig slik vi gjør, og samhandle med den enkelte pasienten, får vi bedre innsikt i hva pasienten trenger og hvordan vi kan tilrettelegge for mestring, sier Aasegg.