Kolleger ved Øya helsehus

Nesten som et minisykehus

Det er få som kommer så tett på livets siste fase som de ansatte ved Avdeling lindrende behandling. Her jobber Lars som sykepleier, og Tone som hjelpepleier.

Avdelingen har to fløyer. Den ene er forbeholdt pasienter med kreftdiagnoser i livets siste fase. Her jobber Tone. På Lars sin fløy tar de inn pasienter på korttidsopphold og for å kartlegge behov, og pasienter som har alvorlige diagnoser og som er i livets sluttfase. Begge pasientgruppene krever ansatte med helsefaglig spisskompetanse.

- Så og si alle pasientene våre kommer rett fra sykehuset. Vi er nesten som et minisykehus, forteller Tone.

De to kollegene jobber mye sammen, men på hver sin fløy. Fløyen Lars jobber på har en kombinasjon av korttidsopphold og palliativt fokus. Pasientgruppen han følger opp har stor variasjon, fra rom til rom, og fra uke til uke.

- Vi møter et stort spekter av diagnoser, flere enn jeg kommer på. Det kan være kreft, ALS, hjerte- eller nyresvikt, slag og andre diagnoser med stort symptomomfang. Noen ganger tar vi pasienter inn for å kartlegge behov og klargjøre for hjemreise. Da er vi ofte i kontakt med andre kommunale institusjoner. Andre ganger driver vi med symptomlindring og hjelp til pasienter i livets sluttfase, forteller Lars.

De fleste som kommer til fløyen vår, er her til det siste

Tones arbeidsoppgaver dreier seg om lindrende behandling for pasienter i livets sluttfase.

- Min jobb handler hovedsakelig om å gi pleie og omsorg til pasienter med langtkommen kreft. Det er ikke så mange som blir friske, men noen drar hjem i kortere perioder. De fleste som kommer til fløyen vår, er her til det siste, sier hun.

- På fløyen jeg tilhører, er det en større gjennomstrøm av pasienter som drar hjem eller til andre institusjoner etter å ha vært hos oss, supplerer Lars.

Mange pårørende står i en krise

Samlet på avdelingen er det mellom 140 og 150 dødsfall årlig. En stor del av jobben til både Tone og Lars, handler derfor om palliasjon, et fagområde hvor hovedfokuset er lindring og å legge til rette for best mulig livskvalitet for pasienter i hele forløpet av en livstruende sykdom. Palliasjon handler også om å ta vare på pasientenes nære og kjære.

- Pårørendearbeid er en stor del av jobben min her. Mange pårørende opplever sjokk og står i en krise. Derfor er det viktig at vi prøver å ta vare på dem også, forteller Tone.

- Det finnes ingen fasit for hvordan man møter mennesker som er i livets siste fase. Hvor lang tid det tar, hvilke reaksjoner pasienten og de pårørende får. Alle er forskjellige. Derfor kan vi ikke skreddersy et opplegg som passer alle, men det er enkelte ting som har stor betydning. Har pasienten og de pårørende fått god informasjon fra starten? Da går det bedre enn hvis de får beskjeden først når de har kommet til oss, fortsetter Lars.

- Ja, jo mer avklart de er fra sykehuset, før de kommer hit, desto lettere er det for oss. At vi ikke må begynne med realitetsorienteringen helt i sluttfasen, utdyper Tone.

En sånn avdeling, det vil jeg aldri jobbe på

Før de startet å jobbe ved avdelingen, tenkte både Tone og Lars at de ikke ville takle en arbeidshverdag med så mye palliasjon. I dag har de begge en annen oppfatning.

- Før jeg begynte her, tenkte jeg at en sånn avdeling, det vil jeg aldri jobbe på. Det virket veldig skremmende. Men, så ga jeg det en sjanse, og fant ut at det egentlig er litt fint. Du møter folk i en av de aller mest sårbare og personlige tidene i livet, og de er stort sett veldig takknemlige for hjelpen vi gir dem. Det er en veldig meningsfull jobb, men det er også mye trist, med mange triste skjebner, forteller Tone.

Mens Lars utdannet seg, var ikke palliasjon et tema. Han lærte først hva det handlet om, underveis i jobbintervjuet om stillingen ved Øya helsehus.

- Jeg gikk hjem med en tanke om at, nei, dette kan jeg ikke jobbe med. Men, så tok jeg de to opplæringsvaktene, og så var det utrolig god stemning bak den døra på vaktrommet her. Spesielt med tanke på alvoret utenfor vaktrommet. Jeg ble overbevist etter de to dagene, forteller han.

Å gjøre situasjonen så god som mulig

De ansatte spiller en sentral rolle i å gjøre en svært tøff situasjon så bra som mulig. Det handler både om psykisk og fysisk lindring.

- Vi får ofte inn pasienter som ikke har fått smertelindrende ennå. Da er både de og deres pårørende urolige. Så får vi gitt smertestillende, og pasienten får ro. Da har vi gjort det vi kan for at situasjonen skal være så god som mulig. Hvis pasienten går bort så fredelig som mulig på grunn av det vi har bidratt med, da har vi gjort jobben vår, forteller Lars.

Vaktrommet er godt å ha

Å stå oppi store livshendelser sammen med kolleger, gjør noe med fellesskapet blant de ansatte. Debrief og hverdagsrefleksjon er viktig både for å bearbeide inntrykk og for å lære.

- Vi som jobber her må opptre profesjonelt. Derfor kan vi ikke la følelsene ta overhånd foran pasient og pårørende. Kjenner vi at det blir for emosjonelt, forlater vi situasjonen og kommer tilbake senere. Vaktrommet er godt å ha for å få utløp for følelser, forteller Tone.

- Ja, og vi som har jobbet sammen lenge ser det hvis en kollega har behov for å snakke. Da tar vi en prat før vi forlater vaktrommet etter pausen. Vi blir godt kjent i denne jobben, også gjennom å se hvordan kolleger håndterer ulike situasjoner med pasienter og pårørende. Det er jo litt privat, men også lærerikt, fortsetter Lars.

Mye psykologi

Mye av arbeidshverdagen på lindrende avdeling handler om det mellommenneskelige.

- Det er mye psykologi i jobben. Vi må føle oss frem i rommet. Er stemningen lett, så er vi med på den. Er den tung så er vi mer forsiktige. Her hos oss må man være veldig sensitiv på stemning, sier Tone.

Utrolig hva humor kan gjøre

De ansatte bruker humor som et verktøy for å lette stemningen i en vanskelig tid.

- Noen rom er lette. Jeg kan gå forbi et pasientrom der noen er døende, men de pårørende er muntre. Da har de kanskje forsonet seg med situasjonen. Kanskje er det vi som har bidratt til å fjerne bekymringer de har, og gitt dem rom til å tenke på det som er eller har vært bra. Når jeg opplever sånt, da tenker jeg at “det er sånn jeg vil ha det”, forteller Lars.

- Ja, mange sier at stemningen er lett her hos oss. Vi har ganske god takhøyde, og bruker mye humor. Ikke på noens bekostning, de er med på det. Humor er viktig for å få lettet stemningen litt, fortsetter Tone.

- Humor er faktisk mitt viktigste verktøy. Jeg går ikke inn døra som klovn, men jeg prøver alltid å være mest mulig jovial med pasientene og de pårørende, sier Lars.

Pasientene leser deg

For å trives og lykkes ved avdelingen, trekker kollegene frem flere viktige egenskaper.

- Man må ha empati og kunne vise omsorg. Så blir man jo mer hardhudet med årene, men jeg har alltid sagt til meg selv at den dagen det slutter å være trist, da må jeg ut. Da er jeg ikke i stand til å ivareta folk godt nok lenger. Man må ha hard nok hud til å stå i det, men samtidig kunne vise empati og gi god omsorg, forteller Lars.

- Ja, og så må man være glad i å gi stell og omsorg. Og så må du klare å bruke hele deg, og å være til stede i situasjonen. Pasientene er veldig sensitive. De leser deg, til og med gjennom måten du tar på dem på, fortsetter Tone.

Hva vil dere si til jobbsøkere som er nysgjerrig på jobb hos dere?

- Det kan umulig være steder hvor du får jobbet mer med pårørende enn her. Det er ofte et folkehav som møter deg inne på pasientrommene. Når du kommer inn i rommet, ser alle på deg. Du må kunne stå stødig i rollen som fagperson, forteller Lars. - Ellers så er arbeidsmiljøet bra. Det er god stemning på vaktrommet, og vi møtes og gjør ting på privaten sammen. Lønningspils, nyttårsfester, julebord, sommerfester og kurvfest. Folk møter opp, selv om de har fri, fortsetter han.

- Vi har veldig varierte arbeidsoppgaver, og ingen dager er like. Det er veldig lærerikt å jobbe her, og du får mange faglige utfordringer. Som hjelpepleier hos oss får du brukt faget, sier Tone.

- Ja, mye av dette gjelder også for meg som sykepleier. Her er det mye variasjon. Vi har et stort ansvar. Her innebærer sykepleierjobben et utbredt samspill med legene. Legene her stoler på oss, og baserer mange av sine beslutninger på det vi sykepleiere forteller. Jeg opplever ikke at det er noe ovenfra og ned-kultur her. Legene er en del av staben, og sitter med oss på privaten også. Det har jeg ikke opplevd andre steder, avslutter Lars.