Støttekontakt

Overskudd og tid til å vise omsorg

- Jeg er opprinnelig fra Finnmark, og har bodd flere steder både i Norge og i utlandet. Det at jeg har flyttet en del har gitt meg en lang CV. Jeg har arbeidserfaring fra ulike stillinger innad i Trondheim kommune og fra andre kommuner, primært innen undervisning og som sykepleier, forteller støttekontakten Kirsti.

Kirsti har voksne barn, og forteller at hun både har overskudd og tid til å vise omsorg for andre.

- En av grunnene til at jeg registrerte meg som støttekontakt, var at jeg ønsket en jobb hvor jeg fikk tid til å bli kjent med dem jeg jobbet for. Jeg ønsket også å kunne fokusere på én person over lengre tid. Dette får jeg som støttekontakt, forteller hun.

I dag følger hun opp én person, og de møtes tre timer hver uke. På sikt skal hun følge opp tre samtidig. I tillegg å være støttekontakt, er Kirsti også frivillig i Vår Frues kirke og i Sorgenfri-magasinet.

Et veldig personlig oppdrag

- En som har støttekontakt kalles vel egentlig for en “bruker”, men jeg kaller bare hun som jeg er støttekontakt for, for “dama mi”. Som tidligere sykepleier forbinder jeg nemlig betegnelsen bruker med noe annet, forteller Kirsti. - Det er veldig personlig både å være støttekontakt og å ha støttekontakt, så det er viktig at man går godt overens. Jeg og dama mi gjør det. Vi er blitt godt kjent, fortsetter hun.

En aktivitets- og samtalepartner

Oppdraget som støttekontakt er veldig fritt, og man kan tilpasse mye av opplegget selv.

- Hovedoppgaven min er å bidra til at dama mi kommer seg opp og ut. Vi møtes på den samme dagen hver uke. Ut over møtene våre bruker jeg en del tid på planlegging. Jeg leser meg opp på utstillinger, museum og kinofilmer vi kan se. Det å ha faste avtaler og planer for hva vi skal gjøre skaper forutsigbarhet og trygge rammer. Det er viktig, forteller Kirsti.

Noe av det de gjør mest, er å gå på lange turer. Det å være ute og i aktivitet trives de begge godt med, og det er gjerne da de kan snakke om personlige ting.

- Flere av samtalene er terapeutiske i form, selv om vi ikke kaller det for terapi. Støttekontakter skal ikke brukes som psykologer, men det blir jo fort sånn hvis hun trenger å snakke om noe. Da kommer erfaringene mine som sykepleier til god nytte, sier Kirsti.

Kommer tett på og blir godt kjent

- Å være støttekontakt gir meg masse. Jeg får komme tett på og er blitt godt kjent med hun jeg jobber for. Hun er mye alene, og forteller at hun gleder seg til tirsdagsmøtene våre. Jeg har sett hvordan hun kan bli i mye bedre form i løpet av tiden vi er sammen.

Kirsti forteller om hvordan oppdraget har gitt henne mange fine opplevelser.

- Hvis vi er på kino sammen så får også jeg en god filmopplevelse, og når vi er ute på tur så nyter også jeg det fine været. I tillegg er det å gjøre noe for at andre skal ha det bra, i seg selv noe som bidrar til min egen livskvalitet, sier hun.

Man må være interessert i å bli ordentlig kjent

Kirsti trekker frem flere egenskaper det er viktig å ha som støttekontakt.

- Man må være åpen, ha empati og være i stand til se den man arbeider for. Man må også være interessert i å bli ordentlig kjent - det holder ikke å bare være overfladisk. Samtidig kan man ikke bli for personlig, det er jo et profesjonelt oppdrag og man må være bevisst den rollen man har. Det er en grunn til at personen du er støttekontakt for, trenger deg. Det er det viktig å erkjenne, og så må man ta hensyn til den enkeltes utfordringer og behov, forteller Kirsti.

Hun vektlegger at man må være bevisst hvor grensene går, og at det er viktig å etablere noen gode regler.

- For eksempel har jeg og dama mi regler for når hun kan sende meg meldinger, og av hensyn til henne introduserer jeg meg som en venninne hvis vi møter noen hun kjenner. Sånt er viktig, understreker Kirsti.

Støttekontakter jobber selvstendig, så det bør man trives med. Kirsti rapporterer kun til én fast person på Kulturenheten.

- Det er veldig greit. Hun svarer alltid raskt når jeg tar kontakt. For meg skaper det trygghet å vite at hun er tilgjengelig hvis jeg trenger råd eller bistand.

Bading på Brattøra

I løpet av tiden som støttekontakt, er det noen hendelser Kirsti husker ekstra godt. 

- Jeg bruker å bade ute tidlig på året, ofte allerede i april. En dag var vi ute og gikk på Brattøra, og da fortalte jeg om badinga mi. Da sa dama mi “Nå tar vi oss et bad!”. Jeg minnet henne om at det var kaldt i vannet, men hun ville likevel uti, så da tenkte jeg “OK, da gjør vi det, da.” Jeg hoppa uti først. Da jeg kom opp igjen sto hun fortsatt på land og lo. “Nå lurte jeg deg!” sa hun. Dette syns jeg er et artig minne. Det viser at hun er trygg og at vi har det gøy sammen. Det må også sies at hun fikk litt dårlig samvittighet, og at det endte med at hun selv badet noen dager senere.

En organisasjon der folk kjenner hverandre

Selv om støttekontakter ikke er ansatt i kommunen, har hun Kirsti fått et innblikk i organisasjonen i tiden hun har hatt dette oppdraget.

- Hvis jeg skal beskrive avdelingen jeg er tilknyttet, Tilrettelagt fritid, så tenker jeg først og fremst at alt er veldig ryddig og greit her. Det er ganske små forhold, der folk kjenner hverandre. Det er for så vidt inntrykket mitt av kommunen som organisasjon også. Det er et oversiktlig miljø selv om det er mange tusen som jobber her. Det er bra, avslutter Kirsti.