- Vi er på krigsstien med et smil

Beate Ravn Munkvold er mor til Eskil på 29 år. Han er en av de åtte beboerne i bofellesskapet, alle med ulike typer funksjonsnedsettelser. Hun tar imot oss i Eskil sin koselige hjørneleilighet i Leangenbukta. Her er det mye lys og god utsikt, og leiligheten er smakfullt innredet og ryddig. Her har Eskil bodd siden sommeren -24. 

-Til å begynne med var han svært skeptisk til å flytte fra foreldrehjemmet, men nå trives han kjempegodt. Nå er det ikke alltid at det passer å komme heim på besøk, forteller Beate. 

Langvarig planlegging

Til sammen er det åtte leiligheter i bofellesskapet som er en del av Lade BoA. To leiligheter er kjøpt av kommunen og gjort om til fellesareal og base for de ansatte. Alt ligger på samme plan, i samme gang, så det er kort vei fra leilighetene inn til fellesarealene der de spiser og lager mat sammen. 

-I fellesarealet gjør de hyggelige ting sammen i helgene og på ettermiddagstid. Grunntanken bak bofellesskapet er at det skal fungere som en slags "utvidet familie”. Vi voksne kommer ikke til å være der for evig, sier Beate Munkvold.  

-Å ha private leiligheter i samme korridor med et fellesareal midt i gjør det lettere å gi gode tjenester, sier avdelingsleder Hanne Skjetne i Lade BoA. Hun har vært med i planlegginga sammen med foreldregruppen lenge før bofellesskapet ble åpnet 6.september 2024.

Det var en stor dag både for beboerne, og ikke minst foreldrene som har jobbet lenge og tålmodig for å få dette til. Det var festivitas og taler, og ordfører Kent Ranum klippet snora sammen med de åtte beboerne Olav, Lisa, Julie, Aiden, Eskil, Anders, Marie og Sara. 

Tett foreldresamarbeid

- Det hele starta med at vi var noen foreldre som var med på en fellesvisning høsten 2019, forteller Beate Munkvold. Det var fine leiligheter, men vi syntes de ble for langt unna basen. Vi begynte å snakke sammen og se etter noe annet. I utgangspunktet var det to foreldrepar som hadde startet sonderinger, og som inviterte til samarbeid. Raskt ble vi fire foreldrepar. Vi diskuterte om vi skulle bygge selv, hvor kunne vi få tak tomt osv. ? Vi tok kontakt med utbyggere og kommunen. Etterhvert fant vi ut at vi måtte være flere for å få det til. 

I juni 2020 ble vi åtte foreldrepar, og arbeidet begynte for alvor. Vi jobba med ulike problemstillinger; alt fra hvordan kjøkkenet skulle se ut til hva er viktig for mitt barn? 

Etter å ha vært i kontakt med mange utbyggere, endte de opp med Koteng eiendom og prosjektet i Leangenbukta. De hadde blinka seg ut en etasje i en av blokkene som skulle være ferdig om to år. Det viste seg imidlertid at planlegginga hadde kommet for langt.

 -Det ble en nedtur. Da var det like før folk gav opp, sier Munkvold. 

Dermed måtte de brette opp ermene og starte på nytt. Et nytt alternativ i Leangenbukta dukka opp:j-blokka. Det ble ny giv i arbeidet igjen med påfølgende møter med utbygger for å finne egnede løsninger.   

Et bofellesskap i Oppsal bydel i Oslo ble et slags forbilde på hva de ønsket seg. Det skulle være åtte leiligheter på ett golv, og tanken  var å eie og drive basen selv slik de gjorde i Oslo. Slik ble det ikke, blant annet fordi det ble for dyrt. 

En ny løsning tok form: kommunen kjøpte to av leilighetene og slo dem sammen. Dermed ble det plass til en base med tre arbeidsplasser, medisinrom og toalett, pluss fellesareal.

-Vi må satse mer på ulike boligmodeller og samarbeide med både utbyggere og innbyggere, sier byråd for sosiale tjenester Christianne Bauck-Larssen i en kommentar. 
Å kjøpe egen leilighet er en positiv mulighet. Samtidig er det viktig å tenke langsiktig når man har store behov. Å planlegge dette sammen med tjenestene er svært positivt.
Å ha såpass store enheter og antall beboere gjør det mulig å få til bedre løsninger og mer sosialt miljø. Vi er opptatt av å samarbeide med pårørende og med brukerorganisasjoner - også når det kommer til utvikling av bolig og botilbud, sier byråden. 

Krevende pårørende

- Vi er veldig glad for at kommunen ble med på en slik løsning. Vi opplevde at våre forslag langt på vei ble møtt. Folkene i kommunen har sagt fra og realitetsorientert oss når det har vært nødvendig. Vi har måttet snu om på tanker og planer, men alt i alt har dialogen og samarbeidet vært veldig bra, sier Munkvold. 

Selv karakteriserer hun seg som en krevende pårørende, og mener det er nødvendig for å sikre at ting blir rett.

- Vi er blitt en sammensveiset foreldregruppe der vi er fire trasige og fire hyggelige, ler hun. 

Også avdelingsleder Hanne Skjetne forteller om en god dialog.  
-Vi har hatt kontakt og samarbeidsmøter med foreldregruppa to år før oppstart. Vi har lagt gode planer sammen. Jeg har vært veldig bevisst på hva vi kan levere og ikke av tjenester før innflytting slik at ikke fallhøyden har blitt så stor når de har flyttet inn. Det blir ikke det samme som å bo hjemme hos foreldrene. Her er det en stor gruppe som skal motta tjenester, og de har alle ulike behov. Jeg har vært tydelig på at det er viktig å si fra om det er noe. Alt kan sies fra om, bare man gjør det på en konstruktiv og god måte, sier Hanne Skjetne. 

Beate Ravn Munkvold sier de har vært opptatt av at de som skal bo i samme fellesskap kan fungere bra sammen. Da har det vært en fordel at både foreldre og barn har kjent hverandre fra før. Flere har for eksempel kjent hverandre fra sosial gruppe på Dalgård skole.

- De som ikke kjente hverandre ble etterhvert det gjennom ulike fellesaktiviteter de siste to årene før de skulle flytte inn. Vi var bl.a. på bowling, turer  til Estenstadhytta og Midtsandtangen, Hallovennkvelder sammen, forteller hun.  

Hanne Skjetne trekker også fram beboersammensetningen som en suksessfaktor.
- Det er en godt sammensatt brukergruppe, det har jo mye å si når man skal bo sammen i et bofellesskap, sier Hanne Skjetne. 

Felles måltider

I bofellesskapet har de felles matbudsjett og felles måltider. Beboerne betaler inn til en felles matkonto, og det bestilles mat for ei uke av gangen som blir levert på døra. 

- Dette er tidsbesparende og ikke minst er det mye hyggeligere at man kan lage og spise middag sammen. Beboerne har selv vært med på å utarbeide en 8 ukers meny som henges opp i fellesarealet, sier Skjetne.  

- I stedet for at de ansatte skal fyke rundt og lage mat i åtte leiligheter, er det ressursbesparende med felles måltider. Det går også an å tenke fellesløsninger når beboerne skal delta på fritidsaktiviteter, sier Munkvold.

- I utgangspunktet fikk vi informasjon om at beboerne kunne ha en individuell aktivitet i uka. Når det går fire beboere på Jekken-klubben (fritidstilbud i regi av Jekken frivillighetssentral) med en ansatt som følge, er det fornuftig bruk av knappe ressurser, sier hun.

Selv om ungdommene nå er godt etablert i bofellesskapet og trives, lener ikke foreldrene seg tilbake. 

- Vi er fortsatt tett på og følger utviklinga i bofellesskapet nøye. Som andre pårørende i BoA er vi svært bekymret over trange kommunebudsjetter og hvilke konsekvenser disse vil få for tjenestetilbudene framover. Vi tenker spesielt i forhold til reduserte muligheter for å delta i fritidsaktiviteter og den utvidete bruken av  betalingstjenester.

- Vi har en god og stabil ansattgruppe i utgangspunktet, men jeg er redd for at ansatte blir pålagt stadig flere oppgaver uten at det blir gitt mer tid. Jeg er engstelig for at ansatte ikke får tid til å lære seg det de må og om det er nok kompetanse, blant annet på tegnspråk.

Så vi er stadig på offensiven, avslutter hun.