Midtbyen er det helt sentrale og totalt dominerende kulturmiljøet i Trondheim, som også har svært høy verdi i nasjonal sammenheng. Bydelen er en naturlig halvøy avgrenset av Nidelva og kanalen, med Nidarosdomen som dominerende element blant ellers lav bebyggelse. Her finner vi en høy tetthet av historisk og arkitektonisk verdifulle bygninger og bymiljøer, herunder flere fredede bygninger og spesialregulerte områder, fra hele byens over 1000-årige historie. Hele Midtbyhalvøya er allerede definert som hensynssone kulturmiljø. I denne beskrivelsen er de ulike kvalitetene og kulturlagene i Midtbyen beskrevet.

Middelalderbyen

Midtbyen har tykke kulturlag under bakken tilbake til før de første bymessige strukturene som ble etablert på 900-tallet. Middelalderens bystruktur finnes igjen både i veitene og i noen gater, og kan også delvis gjenkjennes i tomte- og bebyggelsesstrukturen. Eiendomssystemet med bolighus og uthus for husdyrhold og verksteder ble videreført og videreutviklet fra middelalderens byggeskikk i 17- og 1800-tallets trehusbebyggelse, som det fortsatt er mye bevart av i Midtbyen. Av middelalderbygninger over bakken er ingenting bevart unntatt kirkene. Flere kirkeruiner er bevart under bakken, noen av disse er gjort tilgjengelig for offentligheten. Det er i dag bevart et 40-talls veiter, flere av disse går i traseer kjent fra middelalderen.

Cicignons byplan

Midtbyen ble i sin helhet regulert gjennom Johan Caspar de Cicignons byplan i 1681 etter den store bybrannen samme år. Siktakser, gater, plassrom og kvartalsstørrelser fra denne planen er bevart i dagens by, og gir en byplanmessig orden i et variert bygningsmiljø. Planen trekker det store landskapet inn i bykjernen, særlig gjennom siktaksen Munkegata som følger retningen på dalføret og trekker en linje fra Nidarosdomen via Torvet og Munkholmen over til fjellet Munken på andre siden av fjorden. Aksene Munkegata og Kongens gate viser datidens barokke byidealer med brede og rette gateløp som iscenesetter viktige bygninger. Et særtrekk i dagens by er kontrasten som oppstår idet middelalderens struktur av smale veiter krysser Cicignons brede gater og store kvartaler.

Trebyen fra før murtvangen i 1845

Bydelens fremste særpreg dannes av trehusbebyggelsen fra før murtvangen i 1845. Denne inngår i det som gjerne omtales som nordens største sammenhengende trehusmiljø, som spenner seg som et belte av 17- og 1800-tallets byggeskikk fra Ila i vest og mot Møllenberg og Bakklandet i øst. Midtbyens trehusmiljø er bevart både i form av helhetlige kulturmiljø, og gjennom enkeltstående bygg. Det markerer seg mot innfartsårer og eksponerte kvartalshjørner såvel som mot veitene, og rommer de eldste bygningene i trehusbeltet. Midtbyens dominerende historiske bygningsanlegg er “Trondheimsgården”; relativt små gårdsanlegg bygd for å romme bolig, husdyrhold, småindustri, verksteder og utsalgssteder. Særlig mot nord finner vi sammenhengende bygningsmiljø med denne bygningstypen, som fremdeles tilbyr store bokvaliteter. I nordøstre del finner vi husrekker og enkeltstående gårder, bevart side om side med et mangfold av arkitekturidealer fra etter murtvangen. Her er tregårdene i større grad tilrettelagt for publikumsrettet virksomhet i hovedhusets første etasje mot gata.

“Trondheimsgården” består typisk av 2-etasjes laftede, panelte bygningsanlegg med saltak, med en detaljrikdom i og rundt dører, vinduer og gesimser. Hovedhuset henvender seg mot gate og/eller veit, mens fløyer og bakgårdsbebyggelse rammer inn et privat, lukket gårdsrom. Gårdsrommet har gjerne adkomst fra gate via et portrom. Aldersverdiene i anleggene ligger i fotavtrykk, volum, bygningsstrukturen med gårdsrom og portrom og det sammenhengende bygningsmiljøet. Mange har i tillegg originale og unike bygningsdetaljer, som vinduer, dører, porter, kledning og listverk i fasader, belegning, vannposter,takrenner og kjellernedganger i gårdsrom og panel, himling, overlys, portromstrapp og detaljering i portrom.

Trepaleene

Midtbyen har også flere bevarte trepaleer, herskapelige boliger bygget som byresidens for velstående familier og som manifesterte handelsborgerskapets status på 1700-tallet. De største finner vi mot Munkegata og Torvet, som Stiftsgården og Hornemannsgården. Mindre eksempler finner vi på kvartalshjørner mot hovedgatene, som i Søndre gate og mot Ravnkloa. Bryggene

Bryggene

Rekken av tømmerbrygger langs Kjøpmannsgata og Fjordgata ble bygget som pakkhus for handelen sjøveien. Disse markerer byens infrastrukturelle etablering ved vannet og dens historiske status som handelsby. I Kjøpmannsgata finner vi byens eldste bevarte brygger. 

Hvelvkjellere

Under bakken, over hele Midtbyhalvøya, ligger en rekke hvelvkjellere, trebyens brannsikre rom. Dette er kjellerrom av varierende størrelse, med murte buehvelv og vindusåpninger dekket av jernluker mot gate. Det finnes her trolig nær 100 bevarte hvelvkjellere. De eldste antas å stamme fra årene like før og etter 1681-brannen, og er dermed de eldste stående profane byggverkene i dagens Midtbyen.

Murbyen fra 1845 og til i dag

De første bygningene etter murtvangen i 1845 videreførte vesentlige trekk fra trebyens struktur, dimensjoner og formspråk. Dette vises godt i et sammenhengende to-etasjes bygningsmiljø sør for Vår frue kirke, “empirekvartalene”, som har fått sitt navn etter stilarten empire som preger fasadene. Midtbyen rommer videre et mangfold av stilarter fra de følgende tiårene og frem til i dag, med flere gode eksempler på historisme, jugendstil, nygotikk, klassisisme og modernisme.

Kirkebygg, stiftelser og institusjonsbygg

Midtbyen har tre kirkebygg som gjennom høyder på tårn og markante plassrom utmerker seg i bybildet. Nidarosdomen og Vår Frue kirke er middelalderkirker i mur som står i sterkt samspill med Cicignons byplans brede akser og plassrom. Hospitalskirka er en trekirke fra 1700-tallet som markerer en lignende høydemessig og rommessig kontrast i et mer småskala trehusmiljø med smalere gater.

Det gamle Rådhuset i Kongens gate 2 og Trondheim katedralskole (begge fra 1700-tallet), er de eldste eksemplene på institusjonsarkitektur i mur. På Kalvskinnet finnes en stor konsentrasjon av frittliggende historiske institusjonsbygg i grønne omgivelser som alle er fredet på grunn av sin kulturhistoriske og arkitektoniske verdi. Flere av disse er bygd i tre, med Fattighuset fra 1721 som det eldste. Det Militære Sykehus og Kriminalasylet er begge fra 1830-tallet og huser i dag Justismuseet, mens Tukthuset og Lagmannsrettsbygningen er blitt boliger. Trondhjems Hospitals Pleiestiftelse for Sindssvage, også kalt Tronka, ble oppført omkring 1840 og var hjem for sinnslidende frem til 1919. Carl Johans Arbeidsstiftelse, Fylkesmannsboligen, Det Borgerlige Sykehus, Skansevakten og Gevaldigerboligen hører også til de fredede institusjonsbygningene på Kalvskinnet.