Barnekonvensjonen
Barnekonvensjonen er den første internasjonale menneskerettighetskonvensjon som gir barn en spesiell juridisk status. Barnekonvensjonen ble enstemmig vedtatt av FN den 20. november 1989. Norge ratifiserte barnekonvensjonen 8. januar 1991.
Den er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven med virkning fra 1. oktober 2003.
Rettighetene i barnekonvensjonen er synliggjort i norske lover, og barnekonvensjonen går foran annen norsk lov der den gir bedre rettigheter. Den stadfester at barn også har menneskerettigheter og krav på spesiell beskyttelse. Alle stater som har sluttet seg til barnekonvensjonen må følge det som står i den. Rett til skole, frihet, lek, hvile og rett til å si sin mening i alt som angår dem er viktige eksempler på barn og ungdoms rettigheter.
Barn og unges deltakelse og medvirkning
Barnehagen og skolen skal fremme demokrati og være et inkluderende fellesskap der alle får anledning til å ytre seg, bli hørt og delta. Barn har rett til å gi uttrykk for sitt syn på den daglige virksomheten og i saker som gjelder dem selv, og skal jevnlig få mulighet til aktiv deltakelse i planlegging og vurdering av virksomheten.
Alle barn skal få erfare å få innflytelse på det som skjer i barnehagen og skolen. Barnets synspunkter og uttrykk skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
Barn og unge skal oppleve demokrati i praksis, de skal erfare at de blir lyttet til, og at de har reell innflytelse og påvirkningskraft. Alle handlinger og avgjørelser som berører barn, skal ha barnets beste som grunnleggende hensyn. Dette innebærer i praksis at barn skal forstå og få nok informasjon om hva som skjer, få ivaretatt sitt privatliv og få uttale seg fritt.
Trondheim kommune har også et eget nettsted om barnekonvensjonen.